Grenseløs husokkupasjon

– Bolig er ikke en rettighet i Brasil, men en kamp mot skyhøye boligpriser og byråkrati.Som utlending er det enda vanskeligere, forteller Hasan Zarif.  

 Han er aktivist i organisasjonen Mop@t, som kjemper for palestineres rett til retur. Zarif har palestinske foreldre, men har vokst opp i Brasil. Etter at syriske flyktninger begynte å komme til Brasil i 2011, har Mop@ts kamp fått ny betydning.  

Brasil har lang tradisjon for innvandring fra arabiske land. Mer enn 10 millioner brasilianere har syriske og libanesiske aner. Per i dag er Brasil Latin-Amerikas største mottaker av flyktninger fra Syria, selv om Venezuela nylig meldte at landet vil ta i mot 20 000. Argentina, Uruguay og Chile skal også ta i mot flyktninger, men antallet er lavt.  

 – Det er et paradoks at de som ansettes av arabere opplever lengre arbeidsdager og lavere lønninger enn sine brasilianske kollegaer, sier Zarif.   

 Mens vi snakker sammen i det kombinerte sove - og samlingsrommet i den okkuperte høyblokka, strømmer folk tilbake fra jobb. De slenger seg ned på sengene rundt oss. Sigarettrøyken henger i luften. Klokken nærmer seg ti om kvelden, og Zarif forteller at folk dro på jobb klokken seks i dag tidlig. 14-timersdager, luselønn og midlertidige ansettelser er normalen. 

Musikeren Salam Alsayyed kom til Brasil for fire måneder siden, fordrevet fra den palestinske flyktningleiren Yarmouk i Damaskus, som IS tok over i april. Han har en datter og en sønn på flukt i Libanon, og seks søsken som er spredt rundt omkring i verden – alle i ulike land.  

 – Jeg kom hit for en måned siden. Nå sover jeg på rom med fire andre, forteller Alsayyed.  

Musikeren, som også er skulptør og billedkunstner i Syria, livnærer seg på å bake arabiske kjeks, som han selger på gata i sentrum av São Paulo.  

Det er som følge av den prekære situasjonen at Mop@t og Terra Livre har invitert syriske flyktninger inn i høyblokka. Generøse mennesker har donert stekeovner og klær. Arabiske middager organiseres for å gi arbeidsløse flyktninger en inntekt.  

Mens vi snakker med Alsayyed, kommer fem brasilianske kvinner inn. De er muslimske konvertitter og kan verken arabisk eller engelsk, men vil gjerne vite om kvinnene i blokken trenger hjelp. Solidaritet ligger i luften. Boligblokken har fått navnet Leila Khaled for å hedre den kvinnelige palestinske aktivisten. Terra Livre har tradisjon for å hedre kvinner når de døper de okkuperte bygningene. Ifølge organisasjonen er det kvinner som leder an i okkupasjonsbevegelsen. 

 – Vi tok kontakt med den første flyktningfamilien, og etter det kom familiene strømmende. Nå er de fire etasjene som sto tomme fulle, og etterspørselen er fortsatt stor, sier Zarif.  

 Han løper inn og ut av rommet. Som eneste person i blokka som behersker portugisisk og arabisk, roper folk på han hele tiden. 

 I de resterende seks etasjene i blokka bor brasilianske husløse. De kjenner til risikoene forbundet med husokkupasjon. Utkastelsesordre kan komme når som helst, og militærpolitiet er ofte voldelige når de kommer. Flere av familiene har opplevd å bli kastet ut. Av mangel på boalternativer må de velge mellom gata eller å okkupere på nytt.  

Alliansen mellom brasilianske boligløse og flyktninger retter oppmerksomheten mot et viktig faktum: fattigdomsproblemet tilhører ikke flyktningene i Brasil. Etter tolv år med Partido dos Trabalhadores ved makten har landet fortsatt høy sosial ulikhet, og befinner seg i en økonomisk krise, forsterket av fallet i oljeprisen. I byene blir boligsituasjonen et perverst utrykk for klasseforskjellene i Brasil. I tillegg til den vanskelige situasjonen i favelaene, som i São Paulo teller flere enn 1600, mangler 130 000 av byens familier et sted å bo. Krisa har sendt enda flere familier på gaten de siste månedene.  

 Samtidig står 290 000 bygninger tomme i denne brasilianske metropolen. Dette på tross av en progressiv grunnlov som skal garantere at bygninger har en sosial funksjon, som betyr at de benyttes. Grunnloven skulle i 1988 demokratisere landet etter 20 år med militærdiktatur. Konsentrasjon av jord i denne perioden hadde presset bønder til byene, der de okkuperte jordområder i byenes periferier som reservearbeidskraft.   

 – Når grunnloven på den ene siden fremmer at bygninger og jord skal ha en sosial funksjon, men samtidig garanterer privat eiendomsrett, er det i realiteten den siste som vinner, sier Fabricio Mendes da Silva, aktivist i Terra Livre.  

 Eiendomsspekulasjon gjør det makabert lønnsomt å la bygninger stå tomme. Samtidig skal program som Minha Casa Minha Vida, boligprogrammet som gjorde PT-regjeringene kjente internasjonalt, garantere bolig for Brasils fattige.  

 – I stedet for å benytte tomme boliger i sentrum, gjennom statlig subsidiering og lave leiepriser, bruker programmet offentlige midler til å nære private byggeselskaper som bygger boliger til de fattige i periferien, sier Mendes da Silva.  

 – Politikken følger en vekstlogikk, og forsterker sentrum-periferimodellen i Brasil. De fattige skyves ut av sentrum, til områder uten verdige helse-og utdanningstilbud, der reisetiden til og fra arbeid kan være på fem timer daglig, sier han. 

 De siste åra har Minha Casa Minha Vida nesten stoppet opp, og paradoksalt nok er det vanskeligst for dem som tjener minst å få bolig gjennom programmet.   

Zarif fremhever hvordan manglende fremmedfrykt er en av grunnene til at noen av flyktningene velger Latin-Amerika fremfor Europa.  

 – Arabere som reiser til Europa vet at de får husly og minstelønn om de overlever flukten, og dermed bestemmer de seg for å tåle fremmedfrykt. I Brasil er det lite fremmedfrykt i befolkningen,men mye rasisme, sier Zarif.  

 – Så lenge araberne ses på som hvite, tas de godt imot. Folk med afrikansk opprinnelse, som haitianere og Brasils favela-beboere lider mer, sier han.  

 Det er dermed ikke den arabiske minoriteten i den okkuperte høyblokka som utsettes for diskriminering. I landet hvor marginalisering fortsatt følger hudfarge over 100 år etter at slaveriet ble forbudt er det de brasilianske familiene i Terra Livre-okkupasjonen  som bærer den historiske rasismen på  skuldrene. Flertallet av dem er arbeidsimigranter fra nord i Brasil, og identifiseres som «svarte», en kategori som i Brasil har en sterk historisk og politisk betydning. I São Paulo får de de dårligst betalte jobbene, og bor i favelaene, i periferiene eller på gata. Kanskje er det nettopp disse erfaringene som gjør at familiene har åpnet høyblokka for flyktningene i solidaritet. 

 På spørsmål om hva som kan være den politiske målsetningen til Dilma-regjeringen ved å ta imot flyktningene fra Syria, uten at de blir garantert verdige liv, svarer Zarif:  

 – Vi er usikre på om det ligger noen politisk strategi bak, men resultatet er tross alt bra. I Syria spiser de bomber nå. Her er vi trygge, sier Zarif.  

Flertallet av de syriske flyktningene i okkupasjonen er palestinere. I Syria står kun tre av fjorten flyktningleire for palestinere igjen siden krigen begynte i 2010.  

 Zarif peker på hvordan palestinere presses i alle land når konflikt og krig oppstår. Krigene i Libanon, Kuwait og nå i Syria, har drevet palestinere videre på flukt.  

 Mohamed Othman følger med på samtalen. Han er palestiner fra Yarmouk. Han peker på to skadde knær. Othman ble tvangsrekruttert til hæren av Bashar al-Assad, og ble skadd under trening. Han rømte til Libya for å unngå å kjempe i front mot IS.  

 – Palestinere vil uansett bli møtt med hat. Om Assad vinner, får vi skylden, siden mange fra PLFP (the Popular Front for the Liberation of Palestine) kjempet i front, og om han taper, vil vi bli hevnet, sier han.

Salam Alsayyed spiller tankefullt på sin oud-guitar, én av de få eiendelene han fikk med seg til Brasil. Alsayyed snakker litt engelsk, og kommuniserer gjennom google translate.  

 – Jeg håper resten av familien kan komme hit etter meg. Eller, om Allah vil det slik, at vi kan returnere til Palestina.